onsdag 2. februar 2011

Equlibrium



Equlibrium handler om John Preston (Christian Bale), som lever i en framtid hvor alt av følelser er forbudt. Etter en tredje verdenskrig bestemmes det at man skal gå til roten av alt ondt, og forby det. Og her er det ikke bøker eller filmer som forbys, det er følelser generelt. Alle er påbudt å ta et medikament kalt ”Prozium” flere ganger daglig, og dette forhindrer alt av følelser. Dette fører til et samfunn blottet for konflikt og krig, men hver eneste person er som en klone av en annen. John Preston er en såkalt Cleric, en eliteoffiser innen ”Praetorian Guards”, som har som oppdrag å beskytte samfunnets overhodet kalt Far, og å finne personer som har ulovlige gjenstander som kan framprovosere følelser (musikk, kunst, pynt generelt) og personer som har sluttet å ta Prozium og har følelser.

Filmens eksposisjon er når Prestons venn og partner Errol Flannery (Sean Bean) blir tatt for ”sense offense”, altså at han har følelser. Preston finner Flannery i en gammel kirke utenfor byen, hvor han sitter og leser en diktsamling han fant i et raid Preston og Flannery gjorde sammen tidligere. Preston henretter Flannery, på nye ordre fra Far som er at alle med følelser skal bli henrettet på stedet.

Etter dette begynner Preston sakte å tvile på sine overordnedes ønsker. Han mener at å henrette alle med følelser på stedet er galt, siden de har mer nytte for seg i live da de kan føre dem til resten av Resistansen. Han har også en slags mistanke om at noe er galt, han føler seg skyldig uten å vite det, siden han ikke har følelser. På dette punktet har han sine tvil mot Prozium, og vi får også vite senere at Far bytter ut Proziumet hans med et placebo medikament, noe som fører til at han slutter fullstendig å bruke det. Proziumet hans blir byttet ut for at Far vil ha en muldvarp i resistansen, men den eneste måten han kan få dette på er å ha noen som kan føle og faktisk vil være med i resistansen. Han blir en moldvarp uten å vite om det selv.

Preston får en ny partner, Brandt (Taye Diggs), som har fått i oppdrag å overvåke Preston av Far. Vendepunktet i filmen kommer når de gjennomsøker et hus og Preston finner et hemmelig rom fylt med ulovlige gjenstander. Han forteller ingen om det, og kommer tilbake senere og ser seg rundt. Han setter på Beethovens Niende Symfoni, og bryter ut i gråt over hvor vakkert det er.

Etter et nytt raid finner de en liten hundefarm av noe slag, og Preston klarer ikke å se en liten valp bli avlivet, så han tar den med seg med unnskyldingen at han skal teste den for sykdom. Når han senere blir oppdaget av en patrulje utenfor byen dreper han alle 11 politimennene for å forsvare seg selv og hunden. 

 

Preston utforsker sin døde partner Flannery sitt liv, og en dame de pågrep viser seg å være hans gamle elsker. Når Preston sier til henne at han drepte Flannery, prøver hun å angripe han, og hans mistanker blir bekreftet, samtidig som han utvikler sine egne følelser for henne. Prestons mistro til Flannery har nå blitt til beundring, og Preston finner flere av Flannerys hemmeligheter. Han finner ut at han hadde tilknytninger til Resistansen, og blir selv med i den. Han får i oppdrag å drepe Far.

Klimakset er når Preston får tillatelse til å møte Far, som utrolig få har gjort før han. Dette får han fordi han pågriper alle lederne i Resistansen. Men det viser seg at Prestons planer er kjente, og han får vite at han har vært en brikke i Fars spill for å få tilgang til Resistansen. Han lærer også at den ekte Far døde for mange år siden, og at hans talsmann har tatt over for han uten folkets viten. Men Preston klarer å kjempe seg fram til målet, rett og slett ved å være raskere og dødeligere enn sine motstandere, selv om disse også er elitemedlemmer av Praetorian Guard, først med pistolene sine og senere med et samuraisverd. De fangede Resistansemedlemmene blir sluppet fri og tar over resten av vaktene i byen.

Denne filmen har en ganske klar dramaturgisk struktur, med et klart anslag, spenningsoppbygning, vendepunkt og klimaks. Vi følger alltid Preston og hans bevegelser, men vi får ikke innblikk i tankene hans ved bruk av voice over eller lignende. Men man får likevel godt med seg hva han føler fordi mye av filmen er fylt med Prestons uttrykk, vi får se han mye alene og man kan se på ansiktet hans at han gjennomgår en klar forandring fra helt uttrykksløs til et tenkende, følende individ.  Som sagt er det mye fokus på Prestons ansikt når han er alene, men i kampsekvenser er det litt mer oversiktlige bilder som preger stemningen. Preston har utrolige kampferdigheter, og tar gjerne ut flere fiender på en gang. Dette vises godt ved bruk av ganske oversiktlige utsnitt.

Dialogen filmen preges av mye følelsesløshet og er ganske overfladisk, men ettersom Preston blir mer og mer oppmerksom på sin eksistens blir det vanskeligere for han å undertrykke følelsene sine, og dette ser man spesielt godt i dialog med partneren hans Brandt, som konstant har en veldig mistenksom holdning til Preston. I filmen blir musikk som regel kun brukt til å bygge spenning, og det er ikke altfor mange scener med musikk. 



Det visuelle temaet til filmen er ganske futuristisk, og det er mye gråtoner det går i. Som sagt er alt som kan framkalle følelser forbudt, så all former for pynt er forbudt, alle går i helfargede, litt blasse klær og alt av vegger er enten betongfarget eller hvite. Det eneste som skiller seg ut her er medlemmene av Resistansen, som er ikledd noe som best kan bli beskrevet som klær en bums kunne hatt på seg.

Temaet og budskapet i filmen er ganske klart, vi må ikke la de som styrer verden få for mye makt, og ikke la oss bli undertrykt, selv om det kanskje fører til et tryggere samfunn. Vi får det tryggere, men uten følelser og evnen til å uttrykke oss selv lever vi egentlig ikke, vi er kopier av hverandre. Grunnen til at vi lever blir å fortsette å leve, ikke leve for noe.


- Jonas

1 kommentar:

  1. Her har du sett på mange viktige elementer i en film, og spesielt god er du i introduksjonen og i avslutningen din. Jeg savner mer konkrete virkemidler i film (klipp, lys/lyd) i en mer ryddig/skjematisk struktur, og synes nok det blir veldig mye handlingsreferat. Hvis du fokuserer på dramaturgien i stedet for å fortelle alt som skjer får du samtidig med mye av det som skjer, skjønner? Alt i alt: du har med flere viktige elementer og håndterer dem på en god måte, men strukturelt og virkemiddelanalytisk har du fremdeles litt jobb å gjøre. Men jeg fikk lyst til å se filmen!

    SvarSlett